28.09.2017

Kode for å importere bloggen min til Nouw: 1111657042

NY START, NY BLOGG

God dag, alle sammen!

Og takk for at dere fortsetter å titte innom denne bloggen selv om jeg ikke gjør det. Jeg ble egentlig litt sjokkert da jeg sjekket statistikken og så at det fortsatt var noen trofaste igjen. Jeg tror ikke det kommer til å skje så mye mer her på en stund, jeg er litt lei både design, layout og det meste. Men jeg har lyst til å fortsette og dele deler av min hverdag. Derfor har jeg byttet plattform. Nå gjenstår det bare å gå importert de gamle innleggene mine fra denne bloggen over til den nye, og så håper jeg dere vil følge over med meg!

Den ny bloggen finner dere: http://nouw.com/karrobobla

Kode for å importere bloggen min til Nouw: 1111657042

ANSIKTENE BAK REKLAMEN

Kom mai du skjønne milde. Sol, varme og snart sommerferie. Det er ikke veldig mye som minner om en hockeysesong nå, men selv om vi «vanlig dødlige», nå ser frem mot late dager i sole og et glass vin på fortauskanten er det fortsatt en rekke mennesker som jobber iherdig med å få alt på plass til pucken igjen droppes i amfin. Det er mange grupper som må i gang for at Storhamar skal drives på best mulig måte, sponsorene en av dem. Sesongens siste sponsortreff befant seg på Astoria Hotell, og når jeg får tilbud om gratis mat og hockey da er det vanskelig å takke nei.

Midt i eksamenskaoset og alt det andre kaoset som vistnok kalles livet hadde jeg ikke helt kontroll, hverken på hodet eller kroppen. Med fire dager konstant angstanfall og null søvn på like mange netter begyne jeg å kjenne pressen. Men selv om jeg følte meg som en Ailien på en fremmed planet, ble jeg tatt imot med et varmt smil og et godt håndtrykk. Alle som har noen som helst form for angst kan nok kjenne seg igjen i det sinnsyke trykket man føler når man er på vei mot noe man ikke føler seg helt trygg på Men det er ikke mye som skal til for å føle seg litt bedre. Jeg har sett veldig mange av ansiktene der tidligere, noen vet jeg godt hvem er, andre kan jeg bare vagt tippe. Men det var helt tydelig at alle var en del av Storhamarfamilien, det var mye hockey i gangene på Hotell Astoria den dagen.

Jeg hadde det så ekstremt vondt da jeg var der at jeg så vidt klarte å høre hva som ble sagt, men jeg klarte å føle. I etterkant føler jeg en skikkelig mestring. Ikke bare fordi jeg var tilstedet under hele møtet, men fordi jeg ble skikkelig stolt og glad. For det første var det veldig hyggelig å føle at jeg var velkommen der, selv om det aldri ble sagt. Og det var skikkelig stas å høre om klubbens fremtid, ikke bare alt som ble sagt på møtet, men det å kjenne følelsen av hockey igjen. Kjenne det boble!

Selv om det er lenge til hockeysesongen var det et brukbart oppmøte for å høre om enkelte spnosorer og få et innblikk av tankene til Petter Thoresen rundt landslaget.

Petter Thoresen har den typiske lune hockeyvarmen over seg. Selvom han kan skremme fanden på flatmark når han trykker til i boksen, viser han en varme sammen med den enorme autoriteten han utstråler. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde nok med å holde pulsen under kontroll mens han snakket, men det var allikevel noe som traff meg midt i hjertet. Fokus på satsning på yngre utøvere gir alltid en god følelse. Selv om utenlandsk krydder er vel og bra, er det noe ekstra med "kortreist mat». Å legge til rette slik at unge spillere kan legge opp en best mulig hverdag med skole og hockey, høres lovende ut. Selv om jeg aldri har vært i nærheten av noe toppidrettsnivå vet jeg en ting eller to om det å ha en travel hverdag som ung, det er ikke alltid lige lett å få kabalen til å gå opp.

Dagens fokus var i hovedsak sponsorene og landslaget, men Storhamar har alltid et spennende ess i ermet. Klubben hadde gått ut med en lovnad om at årets trener skulle bli presentert før mai, så det var kanskje ingen overraskelse at nyheten smalt, men trenern i seg selv virket som et veldig friskt pust. Sesongen i fjor var et veldig merkelig affære. Jeg tror mange med meg føler at sesongen aldri kom helt i gang. Det ble en litt trøtt seanse der ting aldri helt satte seg. Selv om vi klarte å klore oss til en fin 3.plass følte jeg aldri at dette gjenspeilte sesongen, jeg følte bare at alt var et evig kaos.

Årets nye trener kom inn med ny positivitet. Jeg har null kjennskap til han og har egentlig ingen forventninger, men Njål Berge var udiskutabelt ekstremt fornøyd med fangsten. Nå skal det sies at jeg ble naturlig skeptisk etter forrige sesong, Joey Tenute ble skrytt opp i skyene fra alle hold i fjor, i år skal innsatsen på isen/boksen få snakke for seg.

Det ble presentert flere sponsorer på treffet NLM Gjenvinning, Artisti, Corecom, Innit og Sparebanken Hedmark. Det er definitivt mye spennende som skjer i og rundt Storhamar. CoreCom viste frem litt av hva de lager av filmer for Storhamar, de har tatt over produksjonen av introer og lignende for laget. Spør du meg må man ha en viss følelse for Storhamar for å lage en god intro, man må kjenne det i ryggmargen. Denne følelsen har for min del vært litt fraværende i introene så langt, men jeg er spent på å se hva de kan komme opp med videre.

Billettsystemet og ikke minst Storhamarappen ble også stolt vist frem. Innit har vært med på å lage det nye billettsystemet Storhamar kommer til å bruke den kommende sesongen og endelig kommer det en Storhamarapp. Man kan jo lure på hvorfor ingen har fått ut fingern før, men denne er jeg nysgjerrig på. En app der man får alt man måtte ønske om Storhamar - på ett sted. Det har tidvis irritert meg at man må følge med på så mange platformer for å få med seg alt, og det piper og popper opp notifications over hele linja hver gang klubben kommer med noe nyt. Det er det nå slutt på. Fra kommende sesong vil alt bli å finne på ett sted, gøtt!

Den sponsoren som definitivt lå mitt hjerte nærmest var NLM Gjenvinning. Bærekraftig hva-som-helst er noe jeg virkelig er fan av. Overforbruket vil ingen ende ta. Jeg elsker alt som gjør at man kan dele på godene og bruke ting om igjen. NLM Gjenvinning drives frivillig, noe jeg har all respekt for. Butikken holder til i Storhamargata 55, ikke så langt unna hallen, og der har de alt man måtte trenge. Personlig synes jeg sko og klær er helt genialt å kjøpe brukt. Hvorfor betale i dyre dommer for ei kåpe når du kan få den til en brøkdel av prisen, at den er brukt spiller strengt tatt ingen rolle.

Ikke bare når sponsorene ut til en bredt publikum ved å bruke Storhamar, de blir også kjent med hverandre og kan knytte kontakter på denne måten. At sponsorer kommer i kontakt med hverandre gjennom Storhamar er bare positivt og gjør Storhamarfamilien enda sterkere.

Med en spennende trener på plass, spennende spillere tilbake i stallen, Storhamarappen og nye sponsorer på vei inn er det bare å glede seg til en ny sesong på Hamar vest.

VINN ELLER FORSVINN

God dag alle sammen, er det flere enn meg som er stressa, eller?

Vi vet hva som gjelder. I dag er det vinn eller forsvinn. Å spare på kreftene for å gi jernet neste kamp hjelper nada hvis vi taper. Den som taper i dag kan bestille seg tur til syden, da er det sommerferie.

Jeg er vel ikke den eneste som helst skulle sett at gutta klarte det på tirsdag, men den siste gnisten manglet. Det sto lenge 0-0 og 1-0 så restultatmessig var det ikke helt krise, men gutta var seie og stive gjennom hele kampen. Jeg fikk et lite håp om avansement da Jokke viste seg frem igjen, men det var bare et trøstemål. Sparta vant kampen 4-1 og det var i grunn bare å ta telling. Jeg satte en liten champagne til kjøl på tirsdag, tar selvkritikk der. Jeg tar ansvaret for det tapet.

Kjenner på kroppen at det er sluttspill, jeg våkner tidlig og fokuset har for lengst reist nordover. Dette kommer til å bli en lidelse fra start til slutt. Nærvesystemet mitt ballanserer mellom å reise til Hamar og ikke se kampen i det heletatt. Men dette kan være sesongens siste mulighet. Så da kalenderen plutselig fikk en åpning var det bare å planlegge en spontantur til Hamar, dette må jeg få med meg. Avanse til semi ville vært en stor lettelse, så utrolig deilig. Tap i dag og sommerferie vil være så totalt motsatt. Himmel og helvete er helt korrekt beskrivelse av det som skal skje senere. Dette er viktig, dette er stolthet, ære og glede. Vi vinner og taper sammen.

Jeg har en dårlig følelse, men jeg har jevn over hatt feil følelse hele serien så det er fullt mulig det blir avansement. Den største trøsten er at tirsdagens form forhåpentligvis skyldtes en litt spesiell oppkjøring, jeg er klar over at Sparta hadde den samme oppkjøringen, men de responderte tydeligvis litt annerledes. I tillegg til at de hadde litt mer på spill enn det vi hadde.

Ikke bare skal jeg pushe gutta til semi, men verdensrekorden skal også feires, det blir skikkelig stas. Selv om jeg ikke var til stede på "the never ending story" føles det som jeg var i hallen. Om fire timer er vi klare, om seks timer har vi forhåpentligvis en vinner, og jeg krysser fingra for semi på lørdag. Nå er det bare å gi alt.

INGENTING ER UMULIG, DET TAR BARE LITT LENGER TID...





God Morgen alle sammen!

Jeg vet ikke med dere men det har vært et slitsomt døgn her. Jeg hadde et ønske søndag morgen om at gutta skulle gi publikum en skikkelig forestilling. Det fikk vi!

Hockeykampen i seg selv var kanskje ikke det råeste vi har sett, men omstendighetene til denne kampen topper trolig alt jeg får oppleve i min levetid, hvertfall hockeyrelatert. Følelsen jeg hadde da jeg våkna i går var litt som man har etter å ha tatt bøtta. Helt utmatta og omåka og litt usikker på hva jeg faktisk hadde opplevd. Når det er sagt, det å vinne bøtta er realistisk, kanskje ikke de største sjansene for det i år, spesielt etter denne kvelden, men det er langt ifra umulig. Det Storhamar og Sparta varter opp med natt til mandag hadde INGEN sett for seg, hverken i Hamar eller "resten av verden". Jeg har kalt de tidligere kampene i kvarten for galskap, jeg ante ikke hva jeg hadde i vente. 

Den forrige rekorden ble satt i 1936, da snakker vi lenge før vi hadde noe som ligna på moderne hockey! Å spille 170 minutter på den tiden var helt sikkert en bragd, å gjøre det samme i dag, med god margin skal nesten ikke være mulig. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan denne rekorden skal bli slått. Så kan man jo diskutere hvorvidt det og IKKE score er en bragd, det er jo bare å la være og score, på sett og vis. Når man derimot ser på skuddstatistikken og hvilke målsjanser som kom i løpet av kampen så er det helt ellevilt at denne rekorden var gjennomførbar. En ordinær hockeykamp varer i 60 minutter, 3 perioder. Denne kampen varte i 217.14(!!!!) minutter, godt over 11 perioder!! Tiden denne ene kampen varte tilsvarer over tre ordinære kamper. Som om ikke det er nok. Dette var 5.kampen i kvartfinaleserien. Det vil si at gutta går på is igjen 40 timer etter kampslutt.

Jeg fikk med meg 7 perioder i går, det er 2 kamper og 1 periode. Jeg er langt over middels intressert, men mot slutten var jeg rimelig tung både her og der. Og som en liten fotnotis så fikk ikke jeg med meg den ordinære kampen, jeg skulle bare se ferdig sudden da jeg kom hjem etter bursdag. Jeg fulgte med på kampen, via meldinger fra hallen. Da det ble annonsert sudden var jeg ganske sikker på at detta kom til å bli tap 4 min ut i første sudden, mhm... der traff jeg godt...

Alt som skjer rundt denne kampen er en opplevelse i seg sev. Når du setter på hockeykamp i Norge klokka 18 er den ferdig i 20-tia. Legg til en halvtime hvis det har vært veldig mange avblåsninger og litt senere med sudden. Det er ingen som forventer at kampen skal bikke over midtnatt. Det har sikkert skjedd, men det er ytterste sjeldent. Når derimot liveservice i hallen begynner å vise resultater av NHL kamper, som går til "vanlig" tid, vel det er første tegn på at noe er riv ruskende galt. Så kom snakket om rekorder. Den norske knuste vi rundt barnetv-tid. Deretter la vi den europeiske i grus. Ved midnatt ble hele hallen restarta, da gikk Twitter varm. Til slutt var det bare å holde øynene oppe og krysse fingra for at ventetiden skulle være verdt et. At rekorden skulle bli knust og at seiern skulle bli igjen på Hamar til slutt. Når verdensrekorden begynte å nærme seg eksploderte Twitter igjen. Om det var heltisk der da nettet falt ned runna vi Twitter da verdensrekorden var et faktum. Hallen var etterhvert tom for mat, drikke og alt anna som kunne holde liv i de siste stakkara som nekta å dra hjem. Når i tillegg NHL kampen, som starta seks timer etter oss, er ferdigspilt mens vi enda driver på, vel jeg orker ikke kommentere det engang.

Utrolig nok blir kampen avvgjort på best mulig måte, i tillegg til hjemmeseier mener jeg. Når det går så ekstrem lang tid er det fort gjort at konsentrasjonen og fokuset ryker og at vinnermålet kommer av en personlig feil, at vi får en syndebukk. Det var virkelig ikke tilfelle denne gangen. Keeperne leverte en umenneskelig bragd, og alle spillerne ofret seg hele veien. Når endelig avgjørelsen kommer er det på en herlig overgang, som også hadde vært fin om den hadde kommet i 2.periode. Eikrem Haugen sender avgjårde en lang passning til mannen på bildet under, Jokke Jensen, han får utrolig nok med seg pucken og banker pucken ned til høyre for Ward. Når det blafrer i nettet er det nesten så jeg ikke tror det er sant. Er det mulig, gikk den virkelig in?! Har vi vunnet? Verdens lengste hockeykamp er endelig over!

Jeg ser i etterkant at enkelte ønsker regelendringer for at dette ikke skal skje igjen, jeg tror ikke vi trenger det...Denne rekorden er 81 år gammel, det er fullt mulig den nye rekorden blir like gammel.  Det er med andre ord ikke et stort problem. Jeg er helt enig at kampen varte og rakk, men igjen, dette er noe man kun ser en gang i livet. Det er fasinerende å se hvordan menneskekroppen reagerer på en slik utfordring, hvordan gutta klarer å tilpasse seg, både fysisk og mentalt. Det er sjeldent kamper går til mer enn 4.-5. sudden her i Norge og akkurat det tror jeg vi, både på og av isen kan leve med.

Sluttspillet er en høytid vi har en gang i året, uforutsette hendelser er noe av sjarmen. For min del tar jeg det imot med åpne armer. Selv om nivået på kampen falt betraktlig etterhvert som kveld ble til natt er det en del av det hele, og igjen dette er ikke ofte vi ser. Det er kanskje ikke helt heldig at de skal spille ny kamp 40 timer etter en slik forestilling, men da må man vel heller se på mulighetene for å flytte de resterende kampene noen dager. Jeg har ikke noe behov for å gjøre dette igjen, men gud for en opplevelse å se det utspille seg. Når informasjonen om kampen dukker opp på kuben mot slutt er det helt utrolig hva man faktisk har vært vitne til. 8 1/2 time med hockey. 3 timer med ismaskin, kiosklager for flere kamper utsolgt på en kveld. Ekstraservering til spillera utover natta, all maten som har blitt slukt, både av spillere og publikum. Det er så ufatterlig mange utrolige detaljer fra denne kvelden og natta som er med på å gjøre den helt spesiell - i tillegg til verdensrekorden. Detaljer som kun er mulig fordi kampen blir så uendelig lang. Og som om søndagens hendelser ikke var nok, hele verdens media har kastet seg over rekorden. Et lite døgn var Storhamar, Sparta og Hamar på "alles" lepper. Jeg er helt vanvittig stolt av gutta, støttespillere, dommere, frivillige, publikum og ikke minst kommentatorene(for en prestasjon å holde det gående). ALLE, ALLE, ALLE!

Hvordan kampen blir i kveld gjenstår å se, det er en fare for at tempo faller noe. Uansett hvordan sluttspillet blir for Storhamar sin del så har dette sluttspillet gått inn i historiebøkene. For en enorm innsats gutta har lagt ned og for en fantastisk opplevelse vi har fått. En seier til nå så er det semi.

HJEMMEFORDEL(?)





God morgen folkens. Veldig hyggelig å se at folk titter innom her fra tid til annen. Fy flate sjæra, sluttspill er galskap satt i system. Forrige kamp på Hamar var en begredlig affære, nitrist og totalt uten sjarm. Jeg ble skikkelig bekymra, jeg så det "blå lyset" begynne å brenne. Så, når gutta skal til Særp og kjempe for utligning så er de tilbake. 4-2 helt herlig.

Nå gutter, har dere utliga serien. Nå skal dere atter en gang tilbake til fjøset. Igjen skal dere få spille for egne supportere. Dere er det eneste laget som har klart å trekke 100.000 i løpet av serien. Dere er laget med høyest tilskuersnitt. Dere klarte å karre dere fra en skuffende 6. plass og opp på 3. Nå kjære Storhamar, har dere, igjen, muligheten til å vise deres trofaste fanskare hvorfor de har samla seg i hallen gjennom hele vintern. Nå har dere muligheten til å gjøre opp for alle nedturene i løpet av serien. Avansement er enda ikke sikra, men nå handler det om å ta tilbake amfin. Ta tilbake publikum.

Dere har det mest trofaste og ikke minst det største publikumet i Norge. Dere dekker ikke bare Hedmark, men langt utenfor fylkets grenser. Dette kan være årets siste hjemmekamp og det kan være en ny seier på vei mot bøtta. Uansett, vis hjemmepublikumet hva de kommer for å se. Gi de valuta for pengene. Det har vært nok skuffelser på hjemmeis i år, ikke la dette bli enda en. Nå er det på tide at dere bruker hjemmebanefordelen som dere sloss for. Ta seiern hjem i kveld og sett kniven på strupen til Sparta. Vis dem at de ikke kan stoppe oss(uansett hvor mange spillere de prøver å ta ut).

Jeg håper jeg får se mer av det flott spillet som ble servert på fredag. Jeg håper jeg får se skikkelig spillerglede og intensitet igjen. Hvorvidt hjemmefeordel egentlig eksisterer kan man jo spørre seg selv om etter de fire første kampene, men om man ikke får energi av hjemmeisen i seg selv så er 5000 på tribuna mer enn nok av energi. Jeg skal på bursdag i dag og får ikke sett denne kampen heller, man kan jo spørre seg hva slags folk som legger en bursdag, mens det spilles sluttspill i hockey, men sånn er det nå. Hyggelig å bli invitert da!

NÅ ER DET MATCH IGJEN


 

Gooood Morgen folkens! Dette var andre boller, eller hva?!

Regner med det var flere enn meg som la seg med enn veeldig mye bedre følelse i går enn på onsdag? Selv om serien ikke er avgjort enda fikk vi i det minste servert skikkelig herlig hockey. Plutselig var det sluttspill igjen. Tempo var skrudd opp mange hakk og i går viste gutta at de virkelig ville være med. Gnisten og innsatsen var tilbake. Det er deilig å se.

Det starta på verst tenkelige måte. Gutta skulle spille PP, og når det skjer da sitter jeg med hjerte i hæsjen. Det er gull eller granbar. I dette tilfelle var det definitivt granbar. Pucken hopper og spretter i midtsona, Roest får nappa den med seg og dundrer på mål. Østlund har ingen mulighet til å stoppe han og vi slippe inn mål i undertall. Det er definisjonen på nitrist.

Heldigvis ble det balanse i regnskapet. Zettergren sender avgårde et håndleddsskudd som Ward visper i eget nett. Deretter skulle vi få Reichenberg show igjen. Gutta har PP, og selv om det er brukbare sjanser til begge lag er det heldigvis vi som går rosinen i pølsa. Bull sender en herlig pass tvers gjennom slottet som sitter som støpt på køllebladet til #61. Han drar til det han har og dæææven døtte! Vi går opp i ledelsen. Sparta får ikke ett seknd hvile. Vi er oppi alle duellene og er på alle pucka. Det kjempes og kriges for hver millimeter.

Sluttspillkamper mot Sparta er spesielle. Ikke fordi det er et voldsomt hat der, som mot Enga. Eller fordi det er noe rivaleri som mot Lillehammer, men fordi Sparta alltid spiller veldig fysisk hockey. VELDIG fysisk hockey. Det får vi merke til gangs. Og tradisjon tro, det er aldri ensluttspillskamp mor Sparta uten at noe går på tverke. Denne gangen var det Rønnberg som skulle få kjenne det. At Sparta spiller tøft fysisk er en ulempe for Storhamar fordi vi har mange lettvektere i troppen. Akkurat i denne situasjonen var det en helt annen historie.

Rønnberg oser knallhard finne. Du kødder ikke med han. Med mindre han er opptatt med "noe annet", og du som tredjemann kommer hoppende inn i en duell selvfølgelig. Ved første øyekast så det litt ut som han bare hadde fått slått luften ut av seg. Hadde det enda vært så vel. "Jungeltelegrafen" kan melde at Rønneberg har fått en hjernerystelse og står i fare for å være ute. Jeg ber til høyere makter om at det ikke er tilfelle!

Heldigvis, HELDIGVIS! Kom ikke Sparta noen vei med å gå etter våre tøffeste. I går var det "lettvekternes" hevn. Både Reichenberg og Zettergren hadde skrevet seg inn i målprotokollen en gang allerede, de skulle vise seg frem igjen. Jokke Jensen, Hampus Gusstafson og Reichenberg er på faten. Førstnevnte drar med seg pucken inn i sona uten å få helt dreis på gummiskiva og mister pucken, men Hampus kriger for å holde den i laget og kaster den inn foran mål. Der dukker Reich opp og dundrer til. Pucken suser forbi Ward vi leder 3-1, herreguuuud så utrolig deilig.

Det var rmange fine mål i denne kampen. 4-1 målet var også et skikkelig smykke. Zettergren og Jensen kommer to mot en, førse nevnte venter og venter, kattens lek med musen. Koser litt med pucken til Jensen er i possisjon. Så kommer passninga, den er ferdigscora, det ser så enkelt ut. Så jævla enkelt og så jævla elegant.

Spartutligner en gang og heller litt bensin på bålet, men alt i alt en utrolig sterk kamp av gutta. De kommer tilbake når det gjelder. Perfekt inngang på helga. Drømmen om semifinale lever i beste velgående. På søndag er det ny kamp, da er jeg tilbake. Ha en fin helg alle sammen!


Så bli og gal blir man av å se hockey!


 

MÅ FINNE TILBAKE GODFØLELSEN



Murphys lov, tingens iboende faensskap. Kall det hva du vil. En ulykke kommer sjeldent alene. Ikke bare var jeg vitne til en begredlig kveld på onsdag, men formen har tatt kvelden også. Det er sikkert som banken, når man har en masse man skal rekke å gjøre, da blir man syk. Det klikker for meg, virkelig. Jeg har da ikke tid til å ligge rett ut. Oki, så har det kanskje gått litt vel fort i svinga, jeg har kanskje tatt litt hardt i. Men guud, det er jo ikke noe gøy når ting ikke går som man vil.

Onsdagens kamp var et kjedelig skue, kampen kom aldri helt i gang. Mye usikkert spill, lavt tempo, unøyaktighet og ingenting som minner om en sluttspillkamp. Når det er sagt så kunne kampen vippa begge veier. Sparta hadde heller ikke så mye å by på, med unntak av de tre måla. Resultatmessig så er vi ikke i nærheten, men jeg synes ikke Sparta var SÅ mye bedre enn oss. Første periode synes jeg vi hadde et ørlite overtak. Vi var gode defensive og vi hadde litt mer trykk, men det var det. Avslutningene var alt for svake. Den lille spenningen som hadde vært i 1. periode, døde helt ut i 2. og 3.periode. Tre mål imot gjorde ikke saken noe bedre.

Det føles litt bittert når gutta kjemper som dyr i serien for så å gi bort hjemmebanefordelen to ganger. Vi vet at Sparta er sterkere på borteis, men hvis det skal vare ut kvartfinaleserien så ryker vi. Da blir det tidlig sommerferie. Jeg hadde en usedvanlig god følelse på onsdag, det var ikke mye å stole på. Nå er jeg derimot helt i andre enden. Det er ikke over, men akkurat dette var en viktig kamp. Nå har Sparta overtaket, og de har hjemmeis i kveld. Med seier i dag, blir det langt opp.

Sluttspill er gøy, nå kjenner jeg det virkelig. Det bobler i kroppen og hodet er på et helt annet sted. Det er så utrolig mye følelser som settes i gang. Jeg var vel ikke den eneste som kjente på frustrasjonen på onsdag? I dag er det viktig å vise at vi er langt bedre enn det som ble presentert på sist. Om ikke annet må jeg kjenne på godfølelsen. Hvorvidt det blir seier vet vi ikke på noen timer enda, men om tiden er i ferd med å gå fra oss så må vi gjøre det beste ut av den.

KRIGEN ER I GANG



Sluttspillet er i full gang, det er skikkelig deilig og helt jævlig. Det føles litt som en ekstremt lang intervaløkt, en dag hvile - en dag makspuls. Etter å ha tapt den første kampen på Hamar, var det viktig å ta tilbake hjemmebanefordelen. Så vel som å utligne serien. 2-0 i kamper er ikke noe krise, men det er en veldig mye større utfordring enn 1-1. Nå er det best av 5 og helt åpent igjen.

Til forandring hadde vi to veldig effektive PP på mandag. Bra tempo og så like mål at jeg trodde 2-0 var en reprise av det forrige. Det er ganske lekkert å se, tversoverpassningen kommer gjennom slottet og Zettergren er helt alene. Ikke bare er han alene, men målet er vidt åpent. Etter to herlige PP mål av Zetta var det Reichenberg sin tur. Tenute kommer inn i sonen, sender pucken ned til Søberg på kanten, inn dundrer Reichenberg får pucke og klinker den i nettet. 3-0 på få minutter, ikke dårlig.

Selv om Sparta skrudde opp tempoet og tidvis hadde mye trykk synes jeg gutta hadde tålelig kontroll. Det ble ikke all verden med sjanser fra hjemmelaget. Ingenting som egentlig skulle tilsi at de skulle klare å hente seg inn igjen. Men i hockey går det fort. Ett par sløve øyeblikk og vips sto det 2-3. Sarpinga fortsatte å trykke på og jeg venta bare på at utligninga skulle komme.

Heldigvis ville Jensen det annerledes. Med fire minutter igjen av 3. Dela Rose sender et skudd mot mål, Jensen får tak i returen vender opp og banker pucken i krysset. Da var det rimelig høyt desibel hos undertegnede, resten av husholdningen hoppa i stolen da jeg brølte ut. Utrolig godt å avgjøre kampen der, ikke kløne det til i siste minutt. For å sette pynten på kaka fikk Zeta æren av å avslutte med hattrick i åpen kasse.

I dag er det ny krig, 1-1 i kamper og amfin skal fylles til randen. Jeg har en god følelse for kampen, men Sparta er akkurat så tøffe som jeg var redd for. Dette blir hard, men klarer vi å ro det i land har vi et lite overtak. Da må Sparta igjen vinne på fredag for ikke å bli hengende etter.

KARLSTAD









Lørdagen var vedig spesiell, himmel og helvete på samme tid. Hockeykamp i utlandet er alltid litt ekstra stas. Ny hall, spennende fasiliteter og en helt annen stemning og atmosfære. Når det er sagt er jeg overraska både over stemninga og selve showet. Den største overraskelsen, i Löfbergs Arena var det publikum som sto for. Kun "hemma/borte klakken" som sang og holdt liv. Begge langsidene var relativt stille. Tidvis litt klapping, men i forhold til på Hamar var det usedvanlig laber stemning generelt i hallen. Med 8000 på kamp hadde jeg forventa mye mer. Fullt mulig dette var helt tilfeldig, men det var litt overraskende og skuffende.

På showsiden ble jeg litt stolt, på vegne av Storhamar. Showgruppa i Storhamar gjør en minst like god jobb på den frontern. Jeg synes hverken introen eller selve shoet i løpet av kampen imponerte veldig i forhold til det jeg er vant til. Veldig bra show, ikke misforstå, men det er jaggu showet på Hamar også. Kampen i Karlstad endte 1-0, over HV71 til stor glede, men mot slutten av kampen var det andre ting som opptok min oppmerksomhet.

Å være i Karlstad, mens det pågikk kamp hjemme var ganske merkelig. En utrolig morsom opplevelse etterfulgt av en fantastisk middag, samtidig som hjertet og hodet hadde reist hjem til Hamar. Å holde fokus på nuet mens kampen rullet igang på Hamar var bare å glemme. Jeg synes lit synd på ham som var på middag med meg, på en utrolig hyggelig restaurant med fantstisk mat og meg begravd i telefonen. Da 3. periode var i gang og 3-2 lyste mot meg var det så vidt jeg fikk i meg maten. Skuffelsen var enorm da sudden var et faktum.

Heldigvis er det ny kamp i dag, det er jo det nydlige med sluttspill, du rekker ikke å deppe før makspulsen tar deg igjen. Hjemmebanefordelen er borte, nå må vi prestere på borteis. I dag er jeg klar forran tvn, jeg har trua, dette må bli seier

 

SLUTTSPILL

Sparta, krig, skader, rapporteringer. Høres det kjent ut?

Hei igjen, tenkte jeg skulle stikke innom en tur. Ikke helt tilfeldig kanskje. Nå begynner det virkelig å dra seg til. Sparta og kvartfinaler er ikke noe nytt. Vi vet i aller høyeste grad hva vi får, både på isen og tribuna. Møtene oss imellom begynne å bli en sluttspilltradisjon, to lag med to veldig forskjellige spillestiler og to supportergrupper som ikke akkurat er bestevenner. Får vi spillet vårt til å sitte skal Sparta få jobbe hardt for seiern, men jeg er redd de kommer til å stille opp med et knallhardt fysisk spill det kan bli utfordringen.

Kvalrtfinalene mot Sparta har vært alt fra totalt kaos til ja...totalt kaos. I 2015 ble det en moralsk lekestue hvor vi henta opp den ene seiern etter den andre. Det er litt som Norge i VM stafetter(frem til igår) de andre landa kjemper som dyr på de tre første etappene så tar Northug det på slutten...

I fjor var det en langt jevnere affære. Sparta er et fysisk lag, mildt sagt, det fikk vi merke til gangs. Den ene skaden etter den andre, til slutt sto vi der da, kraftig reduserte. Vi kom oss til semi, men det var ingen selvfølge. I år er det et Sparta-lag langt ned på tabellen som møter oss. Vi klarte med et nødskrik 3.plassen, jeg så ikke den komme for ett par uker siden. Det vil si at at det er fem plasser mellom oss. I utgangspunktet gir det oss en grei fordel. Hadde 8.plassen vært Stjernen hadde jeg uten tvil gått inn i kvarten med et helt annen syn på saken. Allikevel er jeg langt ifra rolig.

Selv om Sparta har underpresteri i 45. kamper trenger de kun fire gode kamper for å slå oss ut. Og før eller siden kommer det et tap.Historien taler til vår fordel, men det er langt ifra noe å støtte seg på.

Uansett styrkeforhold og tidligere bragder, nå gjelder det. Seriespillet er over, vi er ferdige med å varme opp. Nå gjelder hvert eneste skøytetak. Hver eneste soring, det spiller ingen rolle hvordan seiern kommer eller stilkarakter. Seier er seier, åkke som. Disse ukene som venter er høydepunktet i ethvert Storhamarliv. Det er dette vi går og venter på, det er dette vi gleder oss til hele vintern. "Gåseunger" på trærne, snøsmelt, sol og plusstemperaturer betyr ingenting. Det sikreste vårtegnet, og det eneste som betyr noe er det som kommer nå. Å snakke til meg de nærmeste ukene er bortkasta energi. Nå er vi klare for sluttspill! Kampen om bøtta starter i dag!

Jeg starter sluttspillet med en hockeytur til Karlstad, HV71 kommer på besøk. Etter turen til Stockholm i fjor er dette noe jeg gleder meg skikkelig til. Selv om SHL ikke kan måle seg med NHL er det en opplevelse å være på hockeykamp i Sverige. Jeg har aldri vært i Løfbergs arena før, og jeg mistenker faktisk at det blr flere tilskuere i Hamar i dag enn det jeg får oppleve, det er i tilfelle ganske kult. Skal jeg være helt ærlig er det litt irriterende at jeg er i Karlstad når det er sluttspill på Hamar, på en lørdag. Gjort er gjort, hvis gutta gjør jobben så blir dette en fantastisk hockeykveld.

DET HOLDT AKKURAT


(Fotograf: Stian Bye Høgsveen).


(Fotograf: Stian Bye Høgsveen).

Valutta for pengene eller drømmekamp er ikke de første ordene jeg ville brukt til å beskrive gårsdagens kamp. Men seier er seier... 2-1 holdt akkurat.

For og kort oppsummere denne kampen. Pucken droppes, Vålenga scorer, "fast-forward", "fast-forward", "fast-forward", Pause. Pucken droppes for 2. periode, "fast-forward", "fast-forward", Rønnild må gå i dusjen, vi skal spille undertall i 5 min."Fast forward", "fast-forward" vi rir av undertallet. "fast-forward" vi sløser med noen brukbare sjanser. "fast-forward", pause. Pucken droppes for 3. periode. Larry slenger på et slaskudd.

ENDELIG skjer det noe i amfin. 6005 våkner brått fra en powernap og plutselig er det liv og røre igjen. Det er for gæli å tape en hjemmekamp 0-1 når halve byen stiller opp. Det ville vært for gæli å gå målløse av isen i en slik setting. Heldigvis, takk og lov for Larrivee fikk vi litt spenning i kampen. Litt nerve og heldigvis litt jubel. Nummelin finner Larry som banker pucken inn til høyre for Søberg. Ett mål er heldigvis kun nok til å vinne. Med 1-1 var det kamp igjen, trua var tilbake og stemninga ble brått skrudd opp noen hakk. Storhamar har en kjempemulighet rett etter utligningen hvor Hermansson får pucken rett foran mål, men den går utenfor.

Så kommer avgjørelsen, noen minutter før slutt. Morten Ask, "får" pucken fra Larry og styrer like godt gummiskiva i mål, forbi en utspilt Søberg. Ut av intet står det 2-1, vi har snudd kampen. Når Storhamar sliter med å score på Søberg viser Ask hvordan man skal gjøre det. En fantastisk utløsning, en utrolig deilig seier og ikke minst sårt trengte poeng.

Publikumsoppmøtet er det aldri noe å si på i Hamar, gutta vet hvordan det er å spille for fulle tribuner nå. Allikevel er det ett eller annet som skjer når det inviteres til folkefest. Den siste piffen uteblir. Det samme skjedde under romjulskampen, det blir litt flatt. Det mest positive i dag, i tillegg til tre poeng er viljen til å komme tilbake. Det er ikke så mye som tyder på at Storhamar skal ta seiern når 3.periode settes i gang. Men gutta gir aldri opp, og med kapteinen i spissen klarer de å kjempe seg tilbake i kampen. Det er slike kamper som i dag det er ekstra viktig å gi publikum en grunn til å komme tilbake. Mange "nye" på kamp, potensielle medlemmer av Storhamarfamilien. Om de ikke fikk se et fyrverkeri av de sjeldne fikk de i alle fall en liten smakebit av hva som skjer i CC Amfi.


(Fotograf: Stian Bye Høgsveen).


(Fotograf: Stian Bye Høgsveen).


(Fotograf: Stian Bye Høgsveen).

HOCKEYHELG

For en fantastisk hockeyhelg vi går i møte!

Dette er en spesiell dag, i dag skal jeg gi litt oppmerksomhet til en spesiell mann. En mann som har gitt meg så utrolig mange opplevelser gjennom livet, en "original" som har lært meg opp til å bli hockeysupporter, med alt det innebærer. I dag fyller pappa 60år! Ja, og Donalt Trump bli innsatt som USAs president, men det er vel ikke så nøye(...). Ikke så verst dag å fylle 60 på det.

Morgendagen blir en historisk dag for alle som er stolte av norsk hockey. Helst skulle jeg selvfølgelig sett at denne kampen ble holdt på Hamar, når det er sagt så hyller jeg Fredrikstad og Stjernen for å ha fått dette på beina. Winter Classic du, det er jaggu ikke verst. Dette er arrangement som i NHL og SHL/Sverige har fått fotfeste og blitt en publikumsmagnet. Tilskuertallet i disse ligaene kommer vi nok aldri til å få oppleve i Norge, men 11.000 på Fredrikstad stadion er en start!

For første gang i historien skal det arrangeres en seriekamp (i Get), på utebane i Norge. Det er skikkelig kult. Billettene er nesten utsolgt, stjernene står "i kø", til forskjell fra begivenheten som finner sted i kveld(...) og begge lag er klare. Forhåpentligvis er værgudene i det gode hjørnet når pucken droppes. For min del er det helt uvesentlig hvem som vinner, jeg har ingen følelser for hverken Stjernen eller Sparta. Men med ett øye på tabellen hadde det vært greit om Sparta tok poengene, for hjemmefansen sin del unner jeg Stjernen dette.

Så, som om dette ikke er nok. På søndag er vi klare for seriens høydepunkt på Hamar. Folkespillerkampen er en kjempemorsom tradisjon på Hamar. Klubbens sponsorer er med og bidrar litt ekstra til neste års spillerstall. Dette er en kamp som alltid trekker masse folk og etter mageplasket i Stavanger krysser jeg fingra for at det blir skikkelig trøkk på isen. Det er jo litt typisk. Stavanger har slitt noen kamper og er revansjesugne som fy, så møter de Storhamar, føler jeg har sett og hørt den historien før.

Den kampen er lagt bak oss, nå gjelder det virkelig å finne sammen igjen. Billettene på søndag er snart utsolgt, det blir skikkelig trøkk og nå vil jeg ha en hjemmeseier. Jeg har ikke fått sett mer enn tre hjemmekamper denne sesongen og ingen seire. Jeg er over gjennomsnittet klart for en tre poeng. Fest på tribuna og fest på isen mot erkefienden, det ville satt et perfekt punktum for en skikkelig hockeyhelg.

KAMPEN OM JORDAL



For en fantastisk opplevelse, for en herlig stemning og ikke minst tre deilig poeng! I går tok vi farvel med Jordal amfi, på best mulig måte. Bortesvingen var igjen farga gul og blå, og stemninga den var det vi som sto for. Jeg trodde ikke jeg skulle kjenne så mye på det, dette er tross alt hallen jeg hater over alle andre haller. Men da speaker begynte å ønske Storhamar velkommen for siste gang, takke Storhamarfansen for mange år med elsk-hat da kjente jeg plutselig litt på situasjonen. At dette var en spesiell kamp er det ingen tvil om. Så lenge jeg har levd har jeg hatt en drøm om å jevne Jordal med jorda, det er kanskje ikke jeg som får kjøre buldosern, men hallen skal bort. Og gudene skal vite at det er på tide.

Jordal er hallen der man virkelig kjenner hatet, der man føler seg upopulær. Der politi står utenfor med blålys for å passe på at det ikke blir bråk. Jordal er hallen der seier smaker aller best, og der tap er ekstra sure og svelge. Det er knapt en bortekamp i landet som drar så mange bortesupportere, uansett hvilken dag kampen spilles på. Jordal amfi var sett på som et fort, der man kriget om poeng og seier var ensbetydende med en vellykket bortekamp. Tiden da Vålenga herjet i sin eget lekegrind er over, men man drar ikke til Jordal for å hente poeng av den grunn.

To bøtter har vi vunnet i denne hallen, episoder som Marrinucci sitt seiersmål i sudden og skaden på Tjellden har vi vært vitne til. Seire og tap, dette er en hall med så enormt mye historie.

Dette er en kveld vi sent kommer til å glemme, uansett resultat. For å sette stemninga var det en oppvisningskamp mellom gamle helter, Dahlstrøm, COBA, Østeraas og alle de andre som var med på å farge min barndom. Ett av de aller største øyeblikkene fra denne kamper kommer etter kampens slutt, egne spillere blir hyllet, men det er en spiller som fått uvanlig mye oppmerksomhet i Storhamar, til tross for at han aldri har vært i nærheten av å kle seg i gult og blåå. Øystein Olsen er mannen alle fra Hamar elsker å hate, han alene kunne dra 2000 ekstra på kamp i amfin. Denne kvelden skulle han ikke pipes ut eller skrikes på, men for første gang i historien blir en Vålerenga spiller hyllet fra den gule og blå svingen, og som takk for gesten snur #33 seg og takker erbødigst for hyllesten. Da kjente jeg klompen i magen kom, da kjente jeg at dette er en kveld HELT utenom det vanlige. Når man et sekund kan legge til side et langvarig "hat" og feire norsk hockey på den måten da ser man hvor vakker idretten er! Resultatet i den kampen trenger vi ikke si så mye om, det som kom etter var langt viktigere...

Med tanke på skadesituasjonen vår, var jeg litt betenkt rundt det hele, kampene mot Lilehammer var heller ikke alt for betryggende. Og i slike kamper er det bare rett og rimelig at hjemmelaget kommer ut med alt de har. Men med unntak av en svak start og mål imot synes jeg vi tok med oss tre velfortjente poeng. Det mangler fortsatt litt på uttellinga, ett par 100%-sjanser bør,og skal helst være mål, men med 4-2 seier er det bare detaljer.

Jeg har aldri opplevd å få en slik vegg mot meg som det Klanen fikk i går, og som de får hver gang de har besøk av de gule og blå. Men det må være spesielt. Når du som hjemmesupporter nærmest blir sunget ut av din egen hall. Når det er bortesvingen som står for livet og underholdninga, i dette tilfelle kan man ikke skylde på resultatet heller, for avgjørelsen kom godt ut i 3. periode. Og uavhengig av resultat så skulle man tro at hjemmepublikumet ønsker å feire sin egen hall. Der jeg sto, i den gule og blå klynga, der var det ingen tegn til det. Det var så vidt Klanen hørtes.

Det er fantastisk å komme til Jordal som bortesupporter, da er vi på bortebane, vi skal markere oss. Det er vi som skal slå fra oss, vise byfolket hvordan de lager hockeyfest. Samle troppene og gi gutta den støtten de fortjener, og akkurat det får de gang på gang på gang. Bortetribuna på Jordal er alltid godt besøkt når erkefiendene møtes til dyst. Med full trøkk i svingen var det krona på verket å se en slik kamp. Spennende, målrik og uten for mye tull og tøys.

Hjemmelaget åpner som sagt best, og scorer tidlig i 1. men heldigvis gikk det ikke alt for lang tid før det ble balanse igjen. De la Rose spiller opp Tenute og han serverer Gustafsson, som plasserer pucken herlig i motsatt, fra skrått hold. Pucken i garnet og eksplosjon fra 2000 hedmarkinger. Vi er med igjen, nå er det kamp.

Vålenga fikk en tidlig scoring i 1., Storhamar får en enda tidligere scoring i 2. Jensen tar ned pucken i midtsona og igjen, ute på kanten banker også han inn pucken i motsatt. Hjemmelaget ga seg ikke og utligna noen minutter senere i PP. Men da var det nok. Først en suser fra Hermansson på blå. Han klinker til og pucken suser i mål. Når du leder 3-2 før siste periode, blir det 20 jævlige minutter. Det hjelper ikke at Storhamar blir litt mer passive og slipper til undøvendig mange sjanser. Helgivis setter vi spikern mot slutten av perioden, en deilig tversover av Reichenberg og igjen sittern for Jensen på kant. Stående ovasjon ut kampen, stående ovasjon egentlig gjennom hele kampen.

Full fest på Jordal, 4-2 seier, tre poeng og Jordal amfi er snart historie. 

LYKKE










 

I 2016 var jeg streng med meg selv - alt for streng. Derfor har jeg bestemt meg for at heller enn håpløse nyttårsforsett som ryker etter 20 minutter skal jeg bruke 2017 til å være litt snillere med meg selv. Ikke forlange så mye selv eller være så hard hvis ting ikke går helt som jeg vil. Jeg skal utfordre meg selv til å gjøre ting jeg vet jeg har godt av, men som sitter litt langt inne - som å gå på gruppetimer. I 2017 skal jeg bli flinkere til å sette pris på de rundt meg, fortelle de at jeg setter pris på dem og tilbringe tid med dem.

I 2017 skal jeg være flinkere til å fokusere på alt det positive som skjer i livet mitt og prøve å nyte hverdagen mer.

Kald luft i ansiktet, sola i øynene og to verkende føtter. Det tok 2 sekunder å kjenne at det var uvant å stå på skøyter igjen, 5 sekunder å kjenne at jeg kom til å få vondt i beina. 10 sekunder å kjenne at jeg var litt rusten og 15 sekunder før jeg skylte på skjemme jern. Etter 1,5 time hadde jeg kanpt klart å sende en "kompis-passning", jeg måtte nesten rundt kvartalet for å svinge og knærne mine sto og klapra.

Men for en følelse, selv om jeg hadde så vondt i beina at jeg knapt klarte å løfte dem til slutt hadde jeg en lykkefølelse jeg ikke har kjent på lenge! For en frihet, å stå der under åpen himmel, kjenne den friske luften i lungene og bare være. Kjenne kroppen bevege seg, hjerte dunke og endorfinene pumpe. I en god time fløt jeg rundt på isen stiv som en stokk, men med et smil og en lykkefølelse sterkere enn all verdens rus. Selv om ferdighetene mine begrenser seg til frem og tilbake var det ingen andre steder jeg heller ville være eller noen andre ting jeg heller ville gjøre enn akkurat det jeg gjorde.

En perfekt dag!

ÅRETS SISTE KAMPER

Jeg sitter igjen med en delt følelse etter romjulskampene. På publikumsfronten ble det et vellykket arrangement, igjen. Det imponerer meg hvordan vi enda en gang klarer å fylle hallen i jula. Romjulskampene har blitt en skikkelig slager på Hamar. Å oppleve hallen full av folk og med skikkelig god stemning det er en opplevelse i seg selv.

Resultatmessig skulle jeg gjerne sett at vi hadde klart mer enn to poeng. Kampen på Lillehammer taper vi på at vi gir bort poengene i siste. Kampen på Hamar taper vi på et enormt sjansesløseri. Flere store muligheter både i 3.periode og sudden. Å dra på seg utvisninger rett før fulltid gjør mulighetene for to poeng vesentlig mindre. Seks minutter med PP, uten noe som helst å vise til. Vi bikker 6000 tilskuere, men får servert en helt grei underholdning. Nå er jeg på ingen måte objektiv, men jeg synes ikke Lillehammer har så alt for mye å by på. På Hamar får de to litt enkle mål, men redder seg til seier med bedre straffer enn oss.

Heldigvis er det en godbit igjen, på torsdag blir det en særdeles minnerik kveld på Jordal!

"BACK-TO-BACK"


(Fotograf: Fredrik Hagen).

Onsdagen gikk ikke helt som forventet, såpass må man jo kunne si. I kveld bør revansjelysten være på topp. Vi hadde tre poeng på gaflen, men klarte ikke å holde helt inn. Kritins Hall var fylt til randen, både med hjemme- og bortesupportere. Nå er det vår tur. Samtilige sitteplasser er utsolgt, nå skal ståplassene også fylles opp. Spillemessig synes jeg vi var mer enn god nok til å ta med oss tre poeng sist, men gutta blir litt for passive på slutten og flere store muligheter blir kastet bort.

Jokke Jensen kliner til med mål nr. 250, en elegant liten godsak. Han får pucken alene på blå, tar en liten piruett og stormer mot mål. Med en diskret høyre-venstre er det bare å takke for passningen og sette pucken lekent i nettet. Slike mål tar vi gledlig imot flere av. Med 2-1 til langt ut i 3. hadde jeg trua på at det skulle holde helt inn. Istede klarer Lillehammer å sette 2-2 få minutter før full tid og når Jensen bommer like før slutt tid ender det hele med 3-2 tap i sudden og kun ett poeng.

Dette blir min 3. tur i amfin denne sesongen, det er et urovekkende lavt tall, men i år har det bare ikke passet med flere kamper. Når man først skal velge en kamp er trolig dette kampen man skal gå for. Som jeg har sagt før er det noe ekstra med romjulshockey, det er masse folk, skikkelig stemning og ordentlig tenning på isen. At Lillehammer står på "motsatt" er heller ingen ulempe. Det skulle helst vært Vålerenga, men den bataljen skal det gjøres ekstra stas på på nyåret.

I kveld er det viktig å få med seg tre poeng. De siste åra har vi hatt "balletak" på lillebror, det er ingen grunn til å slippe opp på det nå.

TRADISJON

Vel overstått!

Jula er snart over, men spør du meg er det nå den virkelige høytia starter. Dette er et soleklart høydepunkt i løpet av serien, og det ligger helt i tet sammen med sluttspillet. Romjulskampene er noe helt eget. Du trenger ikke være hockeyorakel, ekspert eller ha nevneverdig stor kunnskap om hockey eller hukommelse for å skjønne hva jeg snakker om.

Romjula 2014, Storhamar har hatt en stigende formkurve og tatt bra med poeng etter en litt rusten start på sesongen. Publikumstallene hadde vært positive inn mot desember og det var absolut muligheter for en morsom hockeurunde i jula. Med Lillehammer og Vålerenga på motsatt side, henholdsvis borte og hjemme, var det ingen grunn til at dette ikke skulle bli underholdende. Hvor underholdende det kom til å bli var det nok ingen som hadde tippa. Lillehammer var hjemmelaget, på papiret, men Storhamar hadde publikum i ryggen. Kristins hall farget i gult og blått og tre poeng i sekken før hjemmemøte med erkefienden, la grunnlaget for det som definitivt er av de aller største opplevelsene jeg har vært med på som gul og blå.

Kampen i seg selv var en helt vanlig seriekamp. Ikke var det seriefinale og de to lagene som møttes kjempet på ingen måte om seriegullet, men allikevel er dette en av de klareste kampene jeg sitter igjen med. Selv om vi har opplevd noen publkumsfester i Hamar, er de i hovedsagt tilhørende et sluttspill. "På den tiden" var det ikke så vanlig med over 5000 på kamp, tilskuertallene lå og vaka rundt 2000. Denne kvelden skulle denne normen forandres på. Mætt fjøs har blitt annonsert i hallen en håndfull ganger, spesielt husker jeg den siste finalen i 2004, men utover det var mætt fjør noe som hørte til sjeldenhetene. Denne kvelden skulle hallen igjen fylles til bristepunktet, og avisforsidene dagen etter ble prydet med "Hockeyfeber på Hamar". Når det snakkes om hockeyfebern på Hamar, da blir jeg fuktig i øyekroken

Da som nå ble det reklamert i dagene før kampen om en stigende publikumsoppslutning, 2000, 3000 og 4000 ble passert. Det synet som ventet da du kom inn i hallen er definisjonen av hockeyfest. Hallen bada i lys, og mennesker som strømmet inn. Nesten fullsatt tribune, til tross for en tom is. Så kom gåsehuden, tårene og alt annet som hører med når man virkelig kjenner på stoltheten og gleden ved å være en del av Storhamarfamilien. 5000 hedmarkinger og full jubel når gutta kom for å varme opp. Gjensynsglede, sier alt! Kampen hadde en perfekt spenningskurve. 2-2 ut i 3. Så fikk Luke Moffat og Jacob Berlund taket til å lette. Med dette var en ny tradisjon skapt på Hamar, "Romjulshockey".

Om årets to siste kamper kan overgå den romjula skal noe til, men folkefest er det absolutt utsikter for. Hjemmekampen fylles sakte opp og det er uttsolgt til kampen i kveld. Lillehammer ligger så vidt foran på tabellen, men gutta har hatt en stigende formkurve de siste mnd. Alt ligger til rette for en herlig avslutning på høytia i år også!

FØRSTE DEL ER OVER


(Fotograf: Stian Høgsveen).

Det har vært stille her en stund nå. Denne høsten har vært tung. Jeg har slitt med å motivere meg til skolen og jeg har ikke hatt overskudd til å gi av meg selv her. Alt har låst seg. Nå er skolen over, takk og lov. Men det er dessverre hockeysesongen også, hverfall frem til jul.

Hockeyn har tatt juleferie og høstdelen av serien er unnagjort. Nå venter våren, innspurte og sluttspillet. Så langt har sesongen vært langt ifra slik vi hadde sett for oss, men slik har det vært på Hamar noen år nå. De sesongene vi setter oss "fornuftige" mål og ikke har all verden med tru da overrasker vi alle og klinker til med en sesong for historiebøkene. Når forventningene derimot skrus opp i takt med tidligere resultater da faller vi totalt gjennom. Det mest imponerende ved denne sesongen er publikumstallet på Hamar. Dahlstrøm uttalte i fjor at det var begrensa hvor lenge laget kunne prestere under parti før man begynte å se det på oppmøte. Der bomma han vel litt. Selv om vi hadde et brukbart sluttspill sånn alt i alt, kan man vel ikke si at resultatene sett under ett hverken i fjorårssesongen eller serien så langt legger grunnlaget for den sinnsyke hockeyfebern som er i Hamar nå. Vi har gått forbi Stavanger Oilers på publikumsstatistikken, 5 ganger regjerende norgesmestere og soleklar leder av årets serie må se seg slått av en middelfarer. Det er nesten for godt til å være sant. Når gutta nå har begynt å få spillet til å sitte og poengen triller inn er det muligheter for at dette bli en veldig morsom hockeyvår på Hamar. Publikumstallene kommer trolig ikke til å falle om gutta begynner og klatre på tabellen. Nå nærmer vi oss sakte, men sikkert varmere tider og spenning i luften, det kommer heller ikke til å ha en negativ effekt.

Da alt så som mørkest ut stramma gutta seg opp og leverte en kamp av de sjeldne i Stavanger, det er en stund siden vi har sett slike sifre som det de gule og blå varta opp med der. Vips var det vind i seilene igjen, selv om vi har møtt litt varierende motstand etter den kampen var det kjærkomne poeng som tikka inn. En liten bom mot Lørenskog tar vi med et smil når både Vålenga og Lillehammer ble slått. At gutta skulle klare seier igjen, hjemme mot Stavanger var langt mer enn jeg hadde sett for meg. Å slå de 5-1 borte hører sjeldenhetene til, to på rad har vel kun skjedd i sluttspillet. Selv om vi ikke har klatra alt for mange plasser på tabellen har vi kontakt med de andre lagene, og det er helt klart noe på gang på Hamar igjen. Jeg tenker ikke på neste kamp med klomp i magen og har ikke en dårlig følelse før dropp. Hvor langt opp vi kommer er jeg usikker på, men fortsetter vi utviklinga herfra blir det en spennende vår i år også.

EN TUNG TID

Da er det verste unnagjort, to skoleeksamener og en gruppeeksamener overstått, jeg overlevde med et nødskrik. Nå kan jeg la julestemningen synke inn med god samvittighet. Dette har definitivt vært et krevende semester. Jeg har tidligere slitt veldig med skolegang, både ungdomsskolen og videregående var et sant helvete. Men da jeg startet på skole igjen for ca seks år siden, noen år eldre og forhåpentlgivis visere hadde jeg trua på at dette skulle bli et nytt og mer suksessfullt kapittel. Den gang ei. Er det et felt jeg sliter med mestringsfølelsen så er det på skolen. Jeg liker studieverdagen, jeg liker å lese pensum, levere oppgaver og alt annet om hører med, jeg likte tilogmed eksamensperioden, de første årene, men jeg liker ikke å få karakterer.

Karakterene mine gjenspeiler ALDRI den innsatsen jeg legger ned i faget, jeg er rett og slett veldig dårlig på eksamen. Jeg skjønner ikke hva de spør om, klarer ikke å formulere meg på en god måte eller skrive en ryddig tekst. Eksamen reflekterer i stor grad nivået av stress som foregår inni hodet mitt. Å prestere under press i form av en eksamen takler jeg bare ikke.

Tanken på eksamen skremmer vannet av meg, jeg har så lyst til gjøre det bra, jeg prøver alt jeg kan å gjøre det bra. Prøver å tenke hva de vil ha og overgå meg selv, det går jo aldri. Eksamen er litt som bloggen, når jeg skal finne opp kruttet for ente gang ender det med en dårlig verson av en kinaputt. Etter tre forskjellige fag på høgskolen, fire år, åtte semestre og uttallige eksamener er jeg ikke kommet en meter lenger. Konteeksamen året jeg studerte på Bali og året mitt på Hamar satte redselen i meg. De to første årene jeg studerte i Oslo starta bra, jeg triveds med fagene, skolen, klassen, så begynte karakterene å komme og med det var motivasjonen borte.

Jeg går med konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke leser mer, prøver desperat å huske alt jeg leser og tar meg generelt så mye vann over hodet at jeg har drukna lenge før jeg er ferdig. Det hele ender med at jeg sitter igjen utslitt, med et hodet fyllt av kaos, null tro på meg selv og fullstendig angst for alt jeg ikke kan og hvordan jeg i det heletatt skal bruke det lille jeg kanskje kan.

Jeg vet så inderlig godt det bare er snakk om en bokstav, den sier kun noe om det arbeidet jeg har lagt ned i dette tilfellet. Den sier ikke noe om hva jeg faktisk sitter inne med av kunnskap, den sier ingenting om hva jeg har lest, eller meg som person, den sier bare noe om hvordan jeg gjorde det på akkurat denne oppgaven. Jeg har prøvd å fortelle meg selv dette, hvert år, om og om igjen. Men det er rart med det, når den middelmådige karakteren lyser meg midt opp i tynet da kommer tankene om meg selv som middelmådig. At denne karakteren er alt jeg er verdt.

Denne bloggen har tatt en litt uvant vending det siste halvåret. Da jeg begynte å skrive om hockey var jeg fast bestemt på å holde meg til dette tema. Etterhvert som jeg har delt veldig mye om mitt forhold til hockey har det gått opp for meg at angsten har en viktig plass i det bildet. Gjennom hockeyn får jeg en ekstra støtte i hverdagen. Den gir meg litt fri, litt pause. Hockeyn gir meg et felt jeg mestrer uten at jeg trenger å prestere.

Derfor er det ikke til å komme forbi at hockeyresultatene er med og påvirker humøret mitt, når både skolen og bloggen påfører meg hodebry da hjelper det ikke akkurat om gutta taper. At seiersrekken nå har blitt merkbar hjelper betraktlig på humøret. Ikke minst gi det meg håp om bedre tider bare man jobber seg gjennom de vondt. Når jeg sliter som mest er det vanskelig å finne motivasjon, alt er dritt og man føler seg på bunnen av næringskjeden. Da er det viktig å trøste seg med at noen andre er lenger ned enn du selv er...Neida, ikke så ille. Men det er viktig å se til andre for inspirasjon. Når ting ser som mørkest ut da kan det egentlig bare gå oppover. Etter en dyp bølgedal har det endelig snudd for gutta, det varmer et Storhamarhjerte. Jeg tar så mye stolthet og glede med de gutta. Taper de føler jeg med de hvert eneste sekund, vinner de kjenner jeg stoltheten ut i fingertuppene.

Denne høsten har jeg vært åpen om angsten min og alt som følger med den. I starten var jeg usikker på om dette var riktig sted å dele den og hvordan det ville bli mottatt. Det har gått over all forventning, jeg har fått masse støtte og fått kontakt med andre som er i lignende situasjoner. Sammen har vi klart å sette ord på følelsene vi sitter med og funnet ut at vi langt ifra er alene. Angst er noe som rammer langt flere enn jeg hadde tross og hos de aller fleste er det umulig å se. Angsten min har ikke blitt noe mindre av å dele den. Jeg har fortsatt hjertebank når jeg befinner meg i sosiale settinger og i mange tilfeller ungår jeg å være sosial for og slippe stresset det medfører. Samtidig har jeg fått en trygghet rundt den. Jeg har erfart at det ikke er farlig å snakke om, selv om det langt ifra danner noe perfekt bilde av meg, er det sannheten. Jeg har kjent på friheten som følger med det å være ærlig på en slik måte. Jeg har aldri skammet meg over mine psykiske problemer, nå vet jeg også at jeg ikke trenger å skjule dem.

Nå er eksamen over, det verste stresset har lagt seg og jeg overlevde denne også. Jeg vet det høres ut som trivielle og unødvendige prblemer, men når jeg står i det føles det altoppslukende. Følelsen av at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke har noe å tilføre verden og at jeg kun er til bry trykker meg ned og lammer meg. Følelsen av å være verdiløs og fullstendig overflødig tar meg og biter seg fast til det eneste jeg har lyst til å gjøre er og ligge under dyna og vente på bedre tider. Uansett hvordan dette semesteret ender (så lenge jeg står på eksamen) skal jeg hvertffall ta med meg en ting. Jeg kom meg gjennom dette også, selv om det til tider føltes aldri så tungt.

ENDELIG

I går var seier i sudden jevngodt med tre poeng. Selv om ett poeng røk og vi måtte ha sudden for å dra det hele i and så er det så hinsides deilig å slå den møkkagjengen! Som jeg sa i går, å tape mot Enga er det verste som finns, da er uka ødelagt. Jeg bor i Oslo og kjenner i overkant mange Vif-fotball supportere, det gjør et enda bedre å sette på plass skapet. Det er så typisk vif-supportere, kjenner ikke til en eneste hockeyspiller og er kun å Jordal en gang i året, men når de slår Storhamar da skal faen meg alle rope så jævlig høyt om det. De hadde pokker ikke klart å peke ut en av sine egne spiller om det så sto på livet. Sånn, måtte bare få ut litt aggresjon. Nå kan vi gå over til noen langt viktigere!

Vi tok dem, vi tok dem pokker meg!

At det "kun" ble to poeng er faktisk helt irrelevant, vi er uten tap på de siste fem det er alt jeg bryr meg om. 1.perioe var brukbar syns jeg. Det tok litt tid før vi kom helt inn i det, men gutta hadde bra med fart, og var hissige. Endelig skulle vi ha litt marginer med oss, det er det ikke ofte vi har mot Søberg. PP og gutta fortsetter gode takter med å fyre pucker fra blå. En retur fra vantet og Zettergren får pirka den inn mellom rundt og over. Den glir inn i mål, DEILIG!

Så tok de la Rose på seg skjegget og sendte fra seg en gavepakke, vips 1-1, utrolig frustrerende. Men det var bare opptaktene til det som skulle komme. 2.periode var NM i tull og fjas. Heldigvis var det like mange feilpassninger begge veier, kvalitet over hverken passninger, oppspill eller noe som helst på isen var det rimelig langt mellom. Det eneste som skjedde av "kvalitet", var ett skudd fra Csisar i PP. Den suste rett inn, fra blå, nesten udekka. På slike dager får jeg lyst til å nappe ut ett og ett hårtra fra hodet mitt. Da var pulsen rimelig høy.

Heldigvis er 20 min mer enn nok tid å gjøre det på, kampen var langt fra avgjort. Men når gutta kløner og tuller det til litt i overkant mye i tillegg til at vi ikke har helt taket på Søberg, da går sekundene himla fort. Vålerenga hadde ikke faretruende mye av spillt, men de hadde trolig avgjort det hele på 3-1 da er det ikke mye feilpassninger eller sjansesløreri man har råd til.

Nytt PP til gutta og det har faktisk vist seg å være medisin i det siste. Litt frem og tilbake mellom de la og Tenute, ingen som får helt dreisen på pucken, så klinker førstnevnte til. Den suser mot mål og er tydeligvis borti Huse på veien, siden han får kreditert målet, før det elegant blafrrer bak Søberg! Da gikk armer og bein på autopilot i stua. Scoring utløser en rekke ukontrollert gestikulering. Vi var ikke så langt unna 3 poeng heller, Zettergren hadde et skudd fra blå som Søberg så vidt får tåa borti, men det måtte sudden til.

Så langt denne sesongen har ikke sudden vært favorittretten, 3 mot 3 har vi ikke fått helt dreisen på. Siden Enga klarte å dra på seg en utvisning i siste minutt fikk vi spille 4-3 litt ut i forlengninga. Det var faretruende nære at bortelaget klarte å settan i undertall, da hadde jeg hylt noen lite velvalgte ord, men heldigvis ble ikke Lindstrøm matchvinner.

Etter litt om og men fikk vi tilslutt satt opp spill med en mann mer, litt fart på pucken og i det Reich sender i vei en puck retning Jokke åpner det seg i slottet. Sistnevnte får ikke helt tak i pucken på første forsøk, men får alikevel sendt den videre til Rønnild, "KLISS NAKEN", mutters aleine. Søberg er for opptatt av Jensen og det er bare å banke inn seiern. At Rønning går på rattatan etter en liten etterslenger mens  pucken suser i garnet, men det betyr ingenting. Det er virkelig en fantastisk deilig følelse å se den bankes inn. Fatastisk deilig! Det begynner å bli en stund siden vi vant mot Enga nå, gårsdagens seier kom godt med.

MANNDOMSPRØVE


(Barnslig nei...)

Det som skjer i dag er himmel eller helvete, det føles hvertfall slik! Jeg kan overleve tap mot de fleste lag, men det å tape mot Vålerengen, det svir. Samtidig er det trolig ingen kamper som er bedre å vinne eller gir mer puls enn disse kampene. Det diskuteres i mente om hva som er det største oppgjøret innen norsk hockey. Sparta - Stjernen blir nevnt. Oilers - Vålerenga, Lillehammer - Storhamar, Lørenskog - Vålerenga. Det er ingen tvil om at gullkampen de siste årene har stått mellom Oilers og Vålerenga, med et lite vikariat på Hamar og på Skaugen. Stjernen - Sparta har et historisk sus over seg, jeg skal gi dem det. Og  Lillehammer - Storhamar såvel som Lørenskog - Vålerenga er skikkelig byrivaler det er det heller ingen tvil om. Allikevel er det et soleklart alternativ som stikker seg ut for min del. Det er selvfølelig oppgjørene mot Enga.

Det er vanskelig å snakke om disse lagene uten å se på historien. Krigen som ble utkjempa på på 90-tallet kommer jeg aldri til å glemme. Selv om mange av minnene mine er gjenfortalt fra andre, husker jeg allikevel Apeberget. Ufine folk som kom til Hamar for å lage ugang. Øystein Olsen, kanskje den mest mislikte spillern som noen gang har vært innom amfin. Soares blir en smågutt i forhold. Aleksander Nervik er heller ikke så populær på Hamar. De siste årene har det vel og merke gått ganske rolig for seg mellom supporterne, det har heller ikke vært noen alt for stygge hendelser på isen ei heller har lagene møttes i sluttspillet på noen år. Allikevel er det ingen tvil om at hatet fortsatt ligger der, på søndagens Rinkside hørtes det ut som Pål Johnsen var rimelig gira på å ta tre poeng.

Storhamar har hatt en bra formkurve så langt, fire seire på rad mot litt forskjellig motstand. Som oftest har tidligere kamper lite å si når disse to lagene møtes, Vålerenga tar garantert ut det beste mot oss, jeg håper bare gutta klarer det samme i kveld. Forrige kamp fikk vi bank på Jordal. Da var det flere av gutta som var skråsikre på seier i forkant og nesten forventet tre enkle poeng. Vi var ganske langt unna det.

I dag er det viktig at gutta kommer i gang fra start, en reprise av M/S kampen tror jeg ikke vi skal satse på og ikke minst henter fram det gode spillet vi har sett de siste kampene. Om ikke det blir fullt regner jeg med publikum kjenner sin besøkelsestid, over 4000 solgte billetter så langt betyr bra stemning og forhåpentligvis en skikkelig festkveld. For min del blir kampen sett på tv. Skulle gjerne vært der, men så lenge det blir seier spiller det ingen rolle hvor jeg er.

I DAG SKAL JEG PUSTE

Noen dager er det godt å kunne ta seg en liten pause, selv om eksamen ikke blir noe lenger unna av den grunn er det godt å la hodet tenke på noe annet. Ikke ha konstant dårlig samvittighet for alt jeg skulle, burde og kunne gjort.

I dag skal jeg lukke øynen å senke skuldrene. Jeg skal kjenne på følelsen av å sitte i et tomt amfi. Total stillhet på alle kanter, kun et ekko av hisorie, følelsen av alle de fantastiske minnene, og de tunge stundene. Ikke en lyd, ikke et menneske. Alle øyblikkene, alle følelsene. Jeg skal kjenne på alle de gode opplevelsene jeg har hatt, de enorme gledene jeg har følt på. Spenningen og hjertebanken. Adrenalint og de klamme hendene, alle forventningene som følger med. Jeg skal kjenne på storheten som ligger i veggene, all suksessen og alle de fortvilte stundene. Kjenne på lukten, på den kalde lufta, selv om den er milevis unna kjenner jeg det hvis jeg konsentrerer meg. Jeg skal trekke alt inn!

Så skal jeg kjenne på følelsen av en full hall, fyllt til randen av mennesker. Se for meg alle de forskjellige folka, noen er pynta i supporterartikler, andre kommer i sivil. Støynivået som stiger, summinga av ivrige diskusjoner og munter heiing. Et øredøvende leven som begraver den etterteksomme stillheten og fyller den med håp. Håp om en bedre tid. Håp om at fuglen Føniks skal reise seg igjen. Troen på bedre dager og at "vi gir oss aldri" fortsatt står like støtt. Et fullt amfi er om ikke annet synet av håp, og troa på at alt vil snu. At de gode dagene er rett rundt hjørnet. Kjenne på entusiasmen. Kjenne på den gode følelsen. Kjenne på jubelbruset, munter sang, et samstemt amfi som heier gutta fremover. Lyden av klappende hender. Jeg vil kjenne på alle de gode følelsene amfin bringer frem, uansett hvordan det går på isen. Samholdet, det å vite at man er en av mange som ønsker det samme, ønsker å se laget ha suksess.

Jeg skal puste ut all den negative følelsen, alle de negative tankene som fikk alt til å låse seg. Alle forventningene jeg har lagt på meg selv, all selvkritikken. Glemme alt som har vært og starte på nytt, jeg skal gjøre som Prøysen, gi meg selv blanke ark. Gå tilbake til det som virkelig betyr noe. Følelsen, samholdet, engasjementet og den utrolige stoltheten av å være en del av Storhamarfamilien.

EN OPPTUR


(Foto: Stian Høgsveen).

Tusen takk for all støtten jeg har fått de siste dagene, det varmer mer enn dere kan tenke dere. Ikke bare er det godt å vite at man ikke er alene, men å kjenne på aksepten for det man føler og går gjennom betyr veldig mye. Det er veldig lett å føle seg sutrete og liten når man gir uttrykk for at man ikke takler presset. Det stilles krav hele tiden, og alt man gjør måles i det vide og det brede. Man skal mestre skolegangen, gjerne ha et par-tre doktorgrader innen man er 30, se ut som en supermodell, og ikke minst "work hard, play hard". Man skal ha det så utrolig kult hele tiden, man skal ha masse venner og være sosial døgnet rundt.

La oss bare si det slik, jeg er kontrasten. Mens halve norge har en master sliter jeg med å skrape sammen karakterene til og i det hele tatt komme inn på en. Uansett hvor mye jeg leser eller jobber er det en gjennomsnittlig C eller en kjip D jeg står igjen med. Å skrive engasjerende om håndleddsskudd, anayse av en spennende "dragning" eller å skildre en feberredning er ikke noe problem, det ligger i ryggmargen. Hvordan man skriver en akademisk tekst har jeg ikke snøring på, jeg vet ikke hvordan den skal se ut engang. Jeg liker å drikke vann, legge meg klokka 22 og se gamle hockeykamper i reprise, Jeg ser helt "vanlig" ut og lever ellers med økonomien til en fattig student. Så spennende er jeg...

Det er lett å sammenligne seg med andre, føle at alle andre mestrer hvert eneste aspekt i livet med hendene på ryggen og bind for øya. Dersom man ikke har planer om å redde verden har man for lave ambisjoner. Jeg vet så inderlig vel at dette ikke er slik verden faktisk ser ut, det er bare veldig fort gjort å glemme. Føle at man ikke strekker til, føle seg middelmådig. At jeg ikke passer inn og at verden ikke trenger meg.

I går skrev jeg et innlegg før kampen, planen var å poste det dersom det ikke ble seier. At jeg nå sitter og skriver et nytt innlegg selv om klokka forlengst har passert leggetid gjør ingenting, det føles faktisk veldig godt.

Det er alltid viktig å vinne kamper, men 4-2 i går gjorde ekstra godt. Spesielt når serien har vært så opp og ned som den har vært i år. Det er ekstra deilig å gjøre det med "mætti" folk til stedet og «åpning» av hockeysatsninga på Zebra.

Selv om det skal mer til enn to seire før vi kan friskmelde gutta er det godt å se at de kjemper, får fart på pucken, er hissige i duellene og ikke minst kommer tilbake selv om de gir fra seg ledelsen. Spesielt for to sesonger siden var det et av varemerkene våre at vi ikke ga oss på "tørre møkka", og spesielt i sluttspillet mot nettopp Sparta var et underlege synonymt med seier. I år har man kjent skuldrene henge i taket hver gang det har kommet en baklengs, gutta har vært usikre og det har knytt seg i magen.

Selv om vi strengt tatt var underdogs i går også er det allikevel en viss forventning som ligger i lufta når laget byr inn til fest. Når klubben samler Hamar og lager skikkelig liv, er det ekstra vondt når det som skjer på isen ikke er i nærheten av å gjenspeile festen på tribuna. Med tv-sending og en hedersgjest fra Australia på besøk vil man veldig, veldig gjerne at gutta viser seg frem fra sin beste side. I slike stunder gøles det ekstra godt når gutta drar det i land. Om kampen ikke var et mesterverk, så holdt det akkurat, gutta holdt helt inn.

1-0 målet var rosinen i pøsa på et skikkelig herlig PP. Gutta banka pucken på mål og hadde ikke det endt i scoring hadde jeg trolig løpt på veggen. Litt flikk-flakk med pucken og endelig står Jokke nøyaktig der han skal, og får pucken akkurat som han vil. Scoring, mål, enkelt og greit.

Det mest lekne målet er det Huse som skal få æren av, han og Rønnild, 2 mot 1. Kommer passningen eller kommer skuddet...?! Huse finter en pasning(mulig han hadde tenk å passe, men ombestemte seg), leker med pucken ett halvt sekund ekstra og knaller den i nettet. Da kjente jeg en liten kilo is smelte fra skuldrene min, plutselig kjente jeg den gode varmen komme tilbake. Kroppen var ikke lenger helt nummen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg kjente pulsen fra 2-2 scoringa og helt inn til 4-2, det ville vært så himla surt om gutta rota det bort og jeg satt igjen som et skuffa mehe. Det gjør ingenting at måle til Gran var et litt merkelig mål, for gud så godt det gjorde. Endelig løsna det litt, endelig hadde vi flyten, de fuckings marginene var på vår side.

Og som det store utropstegnet fra denne kampen. Verdens fineste gest av Zettergren. Det #91 gjør foran åpent mål er definisjonen på lagmoral og samhold i mine øyne. Det er mange spillere som snakker høyt om at de ikke bryr seg om poeng så lenge laget vinner. At egen produksjon ikke er så viktig, at det er seier som står øverst. Når Zetta sender Jensen den siste pucken så sier han mer enn det er mulig å si med ord. Målet i seg selv var kansje ikke så viktig, det var trolig bare et spontant påfunn. Det var bare ett pass på åpent mål. Men akkurat nå ble det definisjonen på lagmoral. Det var en perfekt slutt på en kveld som betø mye mer enn poeng, der kom samholdet virkelig frem, når det gjaldt som mest. 


(Foto: Stian Høgsveen).

NEDERLAG

I august gledet jeg meg til å ta fatt på en ny runde med hockey, både på isen og bak tastaturet. Skrive om alle gledene, alle følelsene og tryggheten av å være Storhamarsupporter. Å dele tankene mine rundt laget, hockeyn og utvikinga de siste sesongene var en fryd og et eventyr. Jeg har knapt brukt så mye tid, energi og virkelig kommet 100% ut av komfortsonen min som jeg gjorde i fjor. Jeg brukte flere timer hver eneste dag, og inspirasjonen virket uendelig.

Så ble det bråstopp. Etter å ha surfet på en fantastisk bølge av pågangsmot i flere måneder sto jeg plutselig plantet med begge beina lenket til bakken, uten å ane hvordan jeg skulle komme meg bort. Alle tankene jeg hadde klart å holde på avstand i medvind slo meg brutalt i bakken. Plutselig var gleden ved å skrive om hockey byttet ut med en enormt frykt. Hva om det ikke er godt nok, hva om jeg ikke skriver noe nytt. Tenk om folk er uenige i det jeg sier. Tenk om de ler og synes jeg bør gi meg mens leken er god. Jeg har skrevet mange innlegg denne høsten, men jeg har ikke klart å publisere en eneste en. Selvkritikken har haglet, både over innholdet og det faktumet at jeg ikke har klart å komme meg opp på hesten igjen. For hvert innlegg jeg ikke har publisert har veien tilbake blitt litt lenger.

Nå kjenner jeg på etterdømmingene, dagen derpå etter en fantastisk fest. Jeg hadde ikke tid til å tenkte i fjor, selv om nattesøvnen ble minimal var kroppen mettet med adrenalin og spenning. Jeg kjente på redselen og frylten, men jeg lyttet ikke til den, jeg lukket øynene og håpet på det beste. Nå har den hentet meg inn igjen som så mange ganger før. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Alle tankene jeg stuet bort i fjor har fått fritt spillerom, all usikkerheten jeg begravde i arbeid og adrenalin har omsider kommet opp til overflaten.

For jeg skammer meg, skammer meg over at jeg trodde jeg hadde peiling på hockey, trodde folk hadde interesse av å lese det jeg skrev og ikke minst at jeg har "svikta" gutta nå når de trenger det som mest. Det er nå jeg burde stillt meg rakrygga og talt tvilerne midt imot. Men jeg klare ikke, tør ikke. Det er nå de trenger en positiv røst, det er nå de trenger motivasjon. Om gutta selv ikke leser det, er det nå jeg burde vist meg som en sann supporter. Men jeg klarer ikke, og jeg skammer meg. Skammer meg fordi jeg ikke har stoltheten eller pågangsmotet til å stå løpet ut, at dette ble en sprint ikke en maraton. Det er vanskelig å starte igjen, finne igjen ordene. Jeg føler jeg har sviktet. Jeg klarer ikke stole på meg selv, på at det jeg gjorde i fjor var bra nok. Jeg falt i den fella jeg var mest redd for å falle i, jeg ble en selvoppfyllende profeti, jeg trodde jeg skulle klare å finne opp kruttet på nytt.

Der tankene i fjor kom lekende lett, jeg bare følte det, så sitter ordene nå fast i ganen. Hodet er så fyllt av redsel for å dumme meg ut, at jeg ikke klarer å tenke klart. Da gutta slet i serien etter glimrende CHL-spill rådet jeg dem til å la være og tenke. Dersom man ikke klarer å ha to tanker i hodet samtidig er det like greit å slutte og tenke, bare gjøre det som føles naturlig. Bare gjøre det man har behov for. 

I august hadde jeg så utrolig lyst til å gjennta den gleden og engasjementet jeg følte under forrige sesong, skrive om det som betyr mest her i verden. Jeg ville gi alle de som ville lese enda mer hockey. Det slo helt feil ut, heller enn å kjenne på glede kjenner jeg på angst, heller enn å kjenne på engasjement kjenner jeg på redsel for å gjøre feil. I fjor satt jeg med en vanvittig følelse av å få til noe som bare var mitt, i år har jeg svikta. Jeg føler bokstavene MIDDELMÅDIG står skrevet med neonskrift i panna mi.

Å skrive for Storhamar er en av de morsomste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv, samtidig er det en av de skumleste. Tanken på at en masse mennesker jeg ikke vet hvem er har lest mine tanker og følelser for klubben skremmer meg. Hva tenker de om det jeg skrev, hva tenker de om meg?! Høyst sannsynlig tenker de ingenting, høyst sannsynlig var det ikke så mange som leste det og de som leste det tenker trolig ikke så mye over det lenger. Jeg vet at det er de realistiske tankene, men tankene jeg hører inni hodet mitt sier noe helt annet.

Det er deilig å ha et engasjement, det gjør at man slipper seg løs, man slutter å tenke og bare handler. Når man derimot sliter med angst kan det også være den verste fienden. Der andre klarer å legge ting bak seg, gå videre, ikke tenke mer på hva de sa eller gjorde analyserer jeg alt. Ned til minste detalj, og jeg blir sittende å grunne på det. Vurdere det, jeg lar det definere meg. Det er mye jeg skrev i fjor som kom feil ut, som ble misforstått. Sammenligninger som fungerte bedre i hodet mitt enn på papiret, følelser jeg kanskje burde sovet på heller enn og skrevet de ned. De fleste mennesker glemmer det like fort som det gjøres, hos meg så kverner det fortsatt rundt. Jeg har så lyst til å kjenne på det samme engasjmentet igjen, gleden av å skrive, følelsen av å formidle den perfelte pasning, et lekent mål, eller bare en sårt etterlengtett seier, men det går ikke. Engasjementet for laget og sporten er der, men jeg klarer ikke å få det ned på papir, jeg tør ikke. Hobbyen jeg elsket i fjor er min største fiende i år. Etter hver eneste kamp kjenner jeg på følelsen, jeg burde skrevet noe. Jeg burde vist engasjement, men ordene vil ikke ut og hjernen står helt stille. Kanskje kommer det tibake, men akkurat nå er det dødt.

LA OSS VISE DEM!


Fotograf: Stian Høgsveen.

Jeg gleda meg skikkelig til hockeysesongen, endelig skulle jeg ha noe å skrive om igjen. Så kom høsten og alt av inspirasjon, energi og lyst til å skrive forsvant. De to siste sesongene har vært en merkelig opplevelse, 2014 starta ikke så annerledes fra denne sesongen. Lite poeng, mange skader og en ydmykelse i Stavanger som faktisk var langt verre enn den vi opplevde på Hamar for noen dager siden. Men så kom oppturen, den trenger jeg ikke snakke om engang, den kan vil alle "by heart".

Forrige sesong starta som et eventyr. Selv om selve serien ikke var all verden så var CHL noe av det råeste jeg har sett i norsk hockey på lenge. Etter to sesonger med mye å være stolt av i tillegg til at klubben selv har gått høyt ut og snakket om at de ønsker å være med og kjempe i toppen, var forventningene til gutta igjen skrudd på max. Med bla. Thoresen, SRN, Tobben, Johnsen et steinkast unna hallen på Hamar vest er det vanskelig og ikke nevne Storhamar som en ressurssterk klubb(med tanke på hockeyhodene den har tilgang til), faren er bare at fallhøyden blir skyhøy.

Hockeyfebern er som vanlig på kokepunktet og publikum har venta i hele sommer på å fylle amfin til randen. Så var sesongen i gang, og det hele starta med klassikern over alle klassikere.

Storhamar - Vålerenga, du finner ikke en større rivalisering i Norge (Sparta og Stjernen utgjør en god 2. plass, men det når kommer til storoppgjør vil jeg ganske partisk si at førstnevnte troner øverst). Nå skulle vi virkelig lage fest. Det ble med en helt grei hockeykamp. Publikum møtte opp i hopetall og stemninga på tribuna var bra, men dessverre var det noe mer lunkent på isen. Det ble tap tidlig i sudden. Jeg forlot hallen med en litt rar følelse, dette var ikke slik jeg hadde håp om at sesongen skulle starte.

Så skulle vi møte lillebror, dette var en kamp vi måtte vinne. Å tape de to førte kampene i serien, mot motstandere vi virkelig ikke liker å tape mot, det hadde vært i meste laget. Deretter fulgte "toppkampen" mot Stjernen, takket være et godt utnytta overtall ble det igjen en trepoenger. Så skulle vi ha en vanskelig bortekamp. Selv om Skauen har bredere stall enn publikumsoppmøte skal man ikke kjimse av dem. Også der gikk vi på et surt tap på sudden.

Jeg hadde en dårlig følelse foran møtet i Asker. Flere av kampene jeg hadde sett så langt minna skremmende mye om de dårlige periodene forrige sesong. Ikke bare har de en av ligaens aller beste keepere, men favorittbacken sto på motsatt side. Det frister litt å kaste seg inn i "Jimmy diskusjonen", jeg skal la være! Men jeg ønsker ham alt godt og det gjorde vondt å se han i noe annet enn gult og blått.

Om vi så smått hadde sett konturene av noe som ikke var direkte behagelig i kampene mot Vålenga og Stjernen, skulle vi virkelig få kjenne på det mot Frisk og mot Stavanger gikk det regelrett dritt. Det sykeste er at da kampen var over satt jeg med en halvgod følelse. Spillemessig var det ikke mye å vise til, det faktumet at vi i det heletatt fikk fire mål er mer enn jeg kan forstå, men ydmykelsen ble ikke så ille som først antatt. Å tape 1-6 mot Stavanger er bare trist, fra første til siste sekund, å tape 4-6 kan jeg leve med, resultatmessig. Alle som derimot så kampen kan bekrefte at resultatet skjuler en "stygg hemmelighet".

Jeg har ikke peiling på spillesystem og taktikk innen hockey, men du trenger ikke være kretsmester for å skjønne at det Storhamar viste på tirsdag og har vist i noen kamper nå ikke holder mål. Om det skyldes svakt keeperspill, svake backer eller løpere som gjerne vil være tryllekunstnere er i den store sammenheng "helt uvesentlig". Det viktigste er at de som har mulighet til å gjøre noe, spillere, trenere og gjengen rundt klubben, gjør noe.

Nå skal ikke jeg påstå at jeg vet hva supporterne i Storhamar tenker, men utifra den lille kjernen som uttaler seg på sosiale medier, var det helt tydelig at det begynte å dukke opp en misnøye rundt det gutta hadde å komme med. Når det er sagt er det noe man kan si med 100% sikkerhet så er det at STORHAMARFAMILIEN, supporterne i Storhamar uansett om det er snakk om den harde kjerne eller de som bare er med for å oppleve stemninga, de leverer.

Til tross for en litt treig start har publikumstallet så langt vært alt annet enn trege. Og selv om det nå har vært litt murring i sosiale medier så har vinden snudd. Det skulle ikke så mye til, to signeringer -en løper og en back og trua er tilbake. Den litt ubehagelige energien jeg har følt rundt klubben noen uker nå, er borte. I dag har gutta blanke ark. Selv om to spillere ikke utgjør noe lag, eller har ferdigheter eller muligheten til å snu skuta alene (det er dessuten bare en av dem som er med i dag så det er ikke all verden av forskjell), så skaper det en positiv energi. I dag har gutta virkelig mjligheten til å vise seg frem fra en helt annen side enn de viste på tirsdag. De har muligheten til å vise publikum at de i aller høyeste grad har grunn til å komme tilbake. At Storhamar absolutt er et lag å regne med i år og at vi har tenkt å være med og kjempe i toppen.

I kveld har gutta mulighet til å snu skuta, sette på plass Sparta og sende signal om at det man så for to sesonger siden på ingen måte var noe blaff. Jeg håper gutta tar muligheten, om det skulle bli tap så håper jeg de kriger helt inn. Sparta er ingen lett motstander, men gudene skal vite at det er fanken meg ikke gutta fra Hamar vest heller!

HERLIG


Foto: Storhamar Hockey.

Årets første seier, den satt langt inne, men fy flate så deilig da det løsna. Dette var itt som sluttspillet mot Sparta for to sesonger siden. Storhamar ligger under og 3 poeng er på ingen måte garantert. Så er det plutselig noen som finner brytern i mørket, og vips er lyset på.  2-0 til lillebror til 3.periode. Da skal jeg ærlig innrømme at jeg var någet betenkt. De to første periodene var ikke all verden. Noen brukbare sjanser, Reich fikk en noget billig straffe som ikke ble noe mer enn som så. Rønnhild alene mot keeper, i forhold til Jokke i den forrige kampen, var ikke han helt kompetent alene med keeper og nullen lyse fortsatt hånende mot oss. 

Men Storhamar har gjort det i siste liten før, og scoring i undertall er heller ikke å forakte. Om gutta ikke helt får det til å stemme i PP enda, varter Zettergren med opp med mål i undertall, ikke mindre enn to for å gjøre det skikkelig. Det første undertallsmålet, var ikke bare veldig etterlengtet, det var mer enn pent nok også. Sliter seg gjennom og klarer så vidt å få kølletuppen på pucken foran keeper og rett opp i nettaket. Herregud, snakk om opphenting, hadde jeg ikke vis bedre hadde jeg trodd det var Sparta som sto på motsatt. Nå skal det sies at det var Kvarnström, han er ikke akkurat noen ekspert når det kommer til å ri på en ledelse mot Storhamar.

Guttas første mål kom tildig i 3. periode, Reich får pucken på blå og dundrer inn fra høyre, kaster pucken inn på mål og der snubler Gustafsson pucken inn. Han sklir den inn i kassa. Tidelig scoring, det er lys i tunnellen, heldigvis var det ikke toget.

Det andre målet kommer bare få minutter senere. Denne gangen er det Huse som holder pucken i rundvantet, Rønnhild snapper den mellom beina på en Lillehammerspiller og tramper bak mål, vender opp og banker pucken opp i motsatt hjørne, noe alla "kjøkkenveien" om du vil. Vi har kommet tilbake, og det er enda mer enn nok tid til å ta ledelsen.

Jeg hadde hjertet i halsen helt inn. Lillehammer tar keepern med pucken i offensiv sone, heldigvis slapp vi unna med skrekken. Gutta snapper opp pucken, Zettergren får den, frakter den over rød og måkern sikkert i nettet. 4-2 seier og humret mitt ble med ett veldig mye bedre.

Hverken i kampen på lørdag eller de to første periodene i dag har jeg hatt helt følelsen av at vi har spilt om poeng. Spillet gutta har vist har minna mer om treningskamper enn å blø for poeng. Men etter at 2-2 målet kom i dag kjente jeg virkelig på det. Da 3 - 2 kom sto jubelen i taket igjen og med det fjerde i åpen kasse var det bare å feire årets første 3-poenger! Utrolig deilig og ikke minst viktig, både for tabellen, trua og humøret.

Neste kamp er borte mot Lørenskog, der må vi garantert være med fra start. Men gutta viser vilje når det gjelder som mest. De girer opp ett hakk og ikke helt overraskende kommer også produksjonen. Fire mål på en periode og to av dem med en mann mindre, dog det siste i åpen kasse, men pucken skal like fordømt inn, det er det mange som ikke har klart. Hooh, hockeysesongen er i gang, det fikk jeg kjenne på i dag. Nå gjelder det bare å gnu på videre!

BORTE MOT LILLEBROR



Hodet koker og kroppen er tung, humøret har heller ikke vært på topp de siste dagene. Nå skal det bli godt med en ettermiddag på sofan med favorittguttta. Det er ingenting i verden som gjør meg i så godt humør som å se de gule og blå entre isen. Så er humøret etter det avhengig av hva som skjer på isen, men stort sett hjelper det med en hockeykamp. Vi er endelig i gang igjen, humøret på lørdag og tildels søndag var ikke akkurat noe fest, men takk og lov er det kamp igjen i kveld.

Å tape mot erkefienden er aldri morsomt, det er bittert, surt og irriterende. Trolig det mest irriterende tapet vi kan gå på. Å tape mot Lilehammer er langt ifra så ille, seier der er bare et must. Spesielt etter å ha tapt mot Enga, det er ikke noe spørsmål i kveld skal vi ha 3 poeng. Et must for å vise hvem som er sjefen. Ikke la folka fra bakkeland tro de er noe. Et sted det garantert blir seier er på tribuna. Om hjemmepublikumet ikke har tenkt å fylle egen hall tipper jeg det blir rimelig fullt på borteseksjonen, hvem som vinner tribune-slaget er det aldri noen tvil om.

Selv om det ble tap på lørag, har jeg mer enn trua i kveld. Det var mange lyspunkt i forrige kamp.1.periode var mer enn lovende og hvis gutta klarer å holde tempoet oppe og sette sjansene er mulighetene gode for 3 poeng nå i kveld. HockeyXtra på tv og sumo med kommentatorere du får det ikke bedre enn det!

ETT POENG!

Norway
Foto: Fredrik Hagen.

Norway
Foto: Fredrik Hagen.

Norway
Foto: Fredrik Hagen.


Fotograf: Stian Høgsveen.

Femtusenåttehundre og noen til, og tap mot Vålerengens, det er så surt, så inni gamperæva surt! Det må være innafor å si at publikum leverte varene og vel så det. Underkant av 6000 på en seriepremiere tror jeg ikke hverken gutta eller noen andre hadde forventa, det er ikke akkurat en vane i norsk hockey. Derfor er det så vanvittig synd at gutta ikke klarte å levere det samme på isen. Vi hadde mer enn nok sjanser i 1. periode, men pucken ville ikke være med. Samme utover i kampen også, blant annet en puck som var innom alt bortsett fra nettet. Det er synd for etter fantastiske 20 minutter med masse spill, høy intensitet og energi døde kampen litt ut. Vålerenga fikk bedre tak og etter 5(!!) minutter i overtall som vi egentlig ikke fikk spesielt mye ut av var det Enga som skulle gå opp i ledelsen. Hallo, ja! Det er nedtur skal jeg fortelle deg...

En liten periode så jeg seriepremieren fra i fjor passere i revy. Storhamar blottstilt på egen is, målløse av etter 60 minutter, snakk om å bli ledd av. Vi er kanskje ikke noe mindre ledd av, men vi slapp unna med skrekken. Når PP ikke fungerer helt som det skal, hvorfor ikke bare score i undertall?

Storhamar pleier å være gode i undertall, ofte bedre enn i PP, da kan man jo like gjerne benytte anledningen til å setta en pinne også. Målet virka som en halv evighet, skulle jeg tippa ville jeg sagt at Jensen brukte rundt fire timer fra blå og inn, mannen er rask nok han det ekke det, men når han blir spilt HELT FRI fra blå, vi snakker "straffe lege", da føles tiden laaaang. Hele amfin holdt pusten, på vei opp av sette. Hva gjør han, drar han av keeper eller sender han et lynraskt håndleddskudd? Du hører folk gisper. Ett bittelite sekund trodde jeg ikke han skulle få med seg pucken, men "snipern" vet bedre. Det var ikke akkurat snakk om å smyge seg inn foran mål, men Søberg hadde ingenting han skulle sagt denne gangen heller. Litt kaos med pucken rett foran keepern holdt det, takk og lov! Det er deilig å høre brølet når pucken sitter og nesten 5000 slipper adrenalinet løs.

Sudden ble en kort affære. I år er det 3 mot 3, da snakker vi små marginer. Det blir veldig mye is, lite rom for feil. En tidlig feil ga Idrettsforeningen muligheten og de gjorde ingen feil. Det som skulle bli en skikkelig festaften ble heller et lite mageplask.

Om ikke anna fikk vi ett mål. Ett poeng og gullhjelm, det er mer enn vi fikk i fjor. Jeg håper publikum var sånn halvveis fornøyd da de dro hjem, fornøyd nok til at de kommer tilbake, serien er så vidt i gang, det er heldigvis mye hockey igjen!

JEG ER KLAR!


Helgas uniformer er klare

Lørdag og hockey! Det er fristende å si at dagen ikke kan bli så mye bedre, men det er en ting som uten tvil kan toppe denne dagen ganske mye. Seier! Seier mot Enga. Lørdagskamp i beste sendetid, det i seg selv gjorde meg litt bekymret for hvor mange som kom til å ta turen til amfin. Om det var noen tvil om hockeyfebern i Hamar er så het som det har vært snakk om, så er denne kampen et bevis så godt som noen. 5-6000 tilskuere på en lørdagskamp klokka 18. Man skulle tro folk var midt i biffen med et glass rødvin innabors, men lørdagskvelden skal brukes sammen med familien - Storhamarfamilien. Om Peteri Nummeli var imponert over det livet han fikk se som bortespiller under CHL i fjor så mistenker jeg at han ikke blir noe mindre imponert etter den velkomsten han kommer til å få når han entrer isen til sin første hjemmekamp.

Det er gøy å se hockeykamper, det er enda morsommere å se mot Enga. Det er deilig å vinne kamper, det er fantastisk å vinne mot Enga. Det er magisk å ta bøtta, det er noe så inni hamperæva sykt å gjøre det mot Enga. Kort fortalt, det er noe ekstra å møte "Idrettsforeningen", og jeg mistenker at "hatet" er gjensidig.

Nå skal det bli deilig å komme i gang, jeg har ikke fått sett så mange treningskamper som jeg skulle ønske. Turen til Mora gikk i vasken for min del, men når jeg først ikke kom meg avgårde var det en grei erstatning å se landslagsgutta sikre billetten til Pyeongchang. Men så vidt jeg har hørt har formkurven pekt oppover.

Det er to forskjellige verdener å reise på kamp i amfin, kontra på Jordal. Der jeg kjenner på stress, hjertebank og klamme hender før avreise til Jordal, er følelsen foran dagens happening en helt annen. Jeg kjenner naturligvis litt på angsten, men ikke i nærheten av på samme måte. Da ble angsten så sterk at jeg ikke klarte å reise mer enn en dag. Denne gangen er stress byttet ut med forventninger, tung pust med adrenalin, klamme hender med sommerfugler og skepsis med gjensynsglede. På Jordal, og alle andre steder i verden er jeg en fremmed som prøver å navigere meg frem. I amfin er jeg hjemme blandt mine egne, der er det trygt å være, selv med 5000 andre. Der er atmosfæren lun og vennlig. Der kan jeg slappe av, jeg slipper å tenke. Det er noe ekstra å gå inn i amfin for første gang etter en lang sommer. Nå er jeg ikke helt klar til å si farvel til finværet og behagelige temperaturer, men jeg er veldig klar til å kjenne på kunstig kulde, lukten av gammal svette og popcorn, og ikke minst gleder jeg meg til endelig å få se Petteri Nummelin in action. Se om Joey Tenute får meg til å glemme Jacob Berglund og om en Særping kan erstatte "russern".

Det blir garantert liv og røre på tribuna før kamp, mitt eneste ønske for kvelden er at gutta lager like stor fest på isen!

Les mer i arkivet » September 2017 » Mai 2017 » Mars 2017
Hockeydokka

Hockeydokka

29, Hamar

Ingen "glansbilder", ingen antrekk, ingen "rosa" innlegg. Bare masse hockey! #storhamarfamilien #storhamargutta #vigirossaldri Instagram/Twitter: hockeydokka

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits